Fortelling 1 – Anton Martin Grønningsæter

Rostebygget brant. Det var den 3 mai 1917. Folk strømma til fra alle bygningene i Kjøpmann

Kolsdals gamle frukthage. Våningshuset, låven, - og de nye bygningene smeltehytta, elektrolysen og det flotteste bygget av dem alle – analyselaboratoriumet.

De var vel knapt blitt industrifolk ennå. De var sjøfolk, rallare, en og annen bonde, noen fra handelstand og embetsstand, en og annen underoffiser eller håndverker,.

Noen begynte å slokke. De fant fram pøser, organiserte vannlanging, strevde med å få håndpumpa til å ta. Men de fleste venta på ordrer. Ville ikke stikke seg fram, dumme seg ut, gå i veien. De så på Grønningsæter og venta.

Anton Martin Grønningsæter. Vokst rett ut av Sunnmørsalpene, hogd til i Sachsens Kongelige Bergakademi, finslipt i INCOs anlegg i New Jersey og Ontario. Nøysom til det gjerrige – oppfinnsom til det magiske.

Han var den første i verden som klarte å realisere Viktor Hybinettes ide om å raffinere nikkel med elektrolyse. Han var fagmannen bak verdens første elektrolmetallurgiske nikkelverk.

Nå så han ut til å være handlingslamma fordi naturkreftene slo tilbake. Hvordan kunne han bygge et ovnshus i tre sommeren 1910 bare for å la det brenne ned i 1917?

Men Anton Grønningsæther var vant til at folk ikke forsto: At strøm ned i et gjørmebad kunne få nysølv til å vokse som svulmende rotfrukt av ingenting, og at et aksjebrev kunne stige til himmelske verdier om våren for så å bli til ingenting høsten etter..

Det kunne Anton Martin Grønningsæter forstå fordi han var en helt spesielt sammensatt mann. Hos ham hang alt i hop: Innsikt i metallurgiens usynlige lovmessigheter. Fysikkens balansepunkter og motkrefter. Menneskenaturens irrasjonalitet.

Det første rostebygget var et forsøksanlegg, egentlig. Det var derfor han nøyde seg med trevegger rundt ovnen Sam Eyde ville bygge det for evigheten – Grønningsæter ville bygge det for eksperimentet. De fikk først finne ut om prosessen fungerte i praksis. Gikk det bra kunne de bygge rostebygg seinere, i backstein og H-bjelker av svensk stål.

Og så gikk det! Allerede første år – byggeåret – fikk de nikkel gjennom, 21 og et halvt tonn nikkel og like mye kobber. I 1916, året før brannen fikk de ut 808 tonn nikkel og 554 tonn kobber. Alt ble solgt – i krigens Europa skulle alle ha nikkel til panserstål og granater på begge sider av frontlinjene.

Berg hytta! Sa Grønningsæterm og pekte ut linja for langegjengen fra tjønna. Og da hestekjerra med brannsprøyta fra byen endelig kom fram, var det der de satte strålen: Smeltehytta skulle berges – Rostebygget skulle forgå

Grønningsæter var en slags kriger. Ikke militær. Ikke revolusjonær. Han var en kriger i menneskehetens kamp mot naturkreftene. En brann i et rostebygg – okey, naturen slo tilbake, utemmet rå kraft viste hvem som var sterkest. Men han visste hvem som var klokest.

Han sto antakelig der og da og kalkulerte vinkler, tid og penger til nybygget allerede mens han dirigerte slokkingen. Den tredje mai i 1916 var den ville natur fortsatt kaotisk og ond. Naturen sto i motsetning til det gode - orden, kunnskap, vilje, sivilisasjon.

Et trebygg av enkleste sort var nok for å bevise menneskets overmakt. Derfor var det også vakkert. Han må ha sett skjønnheten – både i den ville naturs flammehav og i viljen og samarbeidet til folkene som sloss mot flammene. Men vakrest av alt må drømmen ha vært – det nye røde rostebygget som skulle reise seg på branntomta – stort nok til å romme en – kanskje to – kanskje fire nye rostovner. Stort nok til tusen tonn – kanskje ti tusen tonn en dag - med skinnende blank nikkel.

Anton Martin Grønningsæter var den som sto i spissen da menneskene vant over naturen i Kolsdalen.

Fortelling 2 – Randulf Fjermeros

Hvorfor er det du som må gjøre det?

Det kan ha vært det siste som sang i hodet til Randulf Fjermeros før han gav opp livbåten og ei ny bølge slo bevisstheten ut av ham.

Hvorfor var det han som lå der i kavet mens livredde tyske bondegutter slo etter nevene hans som om det var de som var dragsuget etter Gestapos fangeskip.

Hvorfor var det han som hadde ligget over benken og tatt imot det ene slaget etter det andre fra Lipickis pisk men likevel holdt kjeft – holdt kjeft – holdt kjeft.

Hvorfor var det han som hadde stått i mørke netter og dratt sveiva på stensilmaskinen for å få Fri Fagbevegelse ut når han visste at hver eneste kopi kunne spores tilbake og føre ham rett i tortur og død.

Hvorfor var det han som tok over formannsjobben i Arbeiderforeningen da Godtlieb Thomassens reiste seg uten et ord og fantegikk fordi direktør Steen hadde beskyldte ham for sabotasje? I 1943 var sabotasje et farlig ord på et nikkelverk. Hadde ikke Godtlieb gått, kunne det ene ordet ha tatt det andre og så kunne det ha kommet tyskerne for øre og så kunne hele skiftet på fireren ha blitt tatt – det kunne ha vært dem som endte i suget etter fangeskipet Westfalen utenfor Strømstad den 8. september 1944, og hadde det skjedd kunne det ha vært ødeleggende for direktør Steen – som ellers kom fra krigen med æra godt i hevd.

Men hvorfor var det Randulf Fjermeros som tok støyten? Hvorfor gjorde han det hele sitt alt for korte liv? Hvorfor tok han Middelskolen på kveldene når de andre dreiv langs bryggene og diskuterte hyrer og krigsrisikotillegg i Bilbao og Mogadishu? Hvorfor satt han på partimøter og diskuterte havneplaner og flyplasssak til han var så trøtt an han ikke klarte å følge med i stedet for å se guttene sine lære å gå, lære å stave, lære nødløgnenes kunst når mora deres trua: Bare vent til far kommer hjem!

Randulf Fjermeros gav sitt liv. Han gav sine kvelder, sine dager og sin ungdom til den nye tid og den mektige bevegelse. Han var en navnløs kriger i arbeiderbevegelsens arme, et tannhjul i modernitetens hamrende maskineri. ”gi meg de rene og ranke! De faste og sterke menn! Som aldri svikter min tanke – men kjemper til døden for den!”

Han hadde drømmer den unge. Han skulle ikke ende i krigens grav. Han drømte om velstand og fred for alle: Tre rom, eget kjøkken, innlagt vann og full kroppsvask minst en gang hver uke. Seier over tuberkulosen. Rett til utdanning. Arbeid for alle. Det var det han drømte om, Randulf Fjermeros. Ikke for seg selv men for alle.

Da han begynte på Nikkelverket hadde det eksistert i hele hans liv. Det var stort. Det var amerikansk – canadisk, strengt tatt, men en del av amerikansk industrikultur. Effektiviteten sto i sentrum. Rasjonalisering var et ord som allerede hogg i debatten. Tidsstudier og UMTS var ennå ikke introdusert – men alt lå til rette for det. Et menneske var et vedheng til maskinen. Kommandolinjene var klare. Alt var stort: Store volumer, store maskiner, store haller, store mål. All velstand vokste ut av volumøkning og tempoøkning. Det var akkordarbeidets epoke.

Og det var likhetens epoke: Sosialister av alle slag snakket om likhet som ideologisk prinsipp. Industristrategnene snakket om likhet som rasjonaliseringsprinsipp. Handelsnæringene snakket om likhet som kommersielt prinsipp: Folkevogn til alle!

I den mest industrialiserte av alle kriger vaiet likhetens faner langs alle fronter: ”Ein Volk – ein Reich – ein Führer ” gikk løs både på ”Proletarer i alle land” og på ”Frihet, likhet brorskap”. Alle så på seg selv som tannhjul i den store sak. Plikt, ære og rett var ett. Derfor var det han som måtte gjøre det.

I sitt forsvar sa han nok til sin kone at alle gjør det. Alle burde i alle fall gjøre det – samhold gir styrke. Gjør din plikt og krev din rett.

Randulf Fjermeros var Nikkelverkets største helt.

Fortelling 3 – Eivind Wigstøl

Det var Forandringenes tid.

Hvorfor kan ikke arbeidere styre en regnemaskin? sa Eivind Wigstøl. De har jo ingen utdannelse sa alle andre i hele verden.

Men dere kan vel lære dem opp? sa Wigstøl. Arbeidere kjører digre smelteovner og elektrolysehaller med strømkretser større enn byens, kraner, trucker og meislemaskiner – hvorfor kan de ikke sitte på svingstol og trykke på knapper?

Og slik ble det. Men først måtte hele den industrielle vanetenkingen snus om, for helt siden første spinnemaskin hadde ”industri” vært å stykke arbeidet opp i kjeder av enkeltoperasjoner. På hvert punkt i kjeden behøvdes eksperter som kunne alt på sitt punkt, men som ikke hadde bruk for kunnskap om helheten. Helheter var noe de drev med i pyramiden av formenn, ingeniører, avdelingsledere og direktører. Dess høyere i pyramiden – dess større helhet.

For de fleste av karriere det samme som spesialisering: Var du ung og uerfaren ble du sendt hit og dit etter behov. Men ble du værende og vokste i visdom og verdighet, fikk du snevrere og snevrere arbeidsområde og til slutt ble du førstemann eller bas på et sted der du var den beste og der du voktet din kunnskap som en skatt.

I regnemaskinens tid måtte det være omvendt. Det begynte på Mattelutingsanlegget, i 1967. Du kunne komme rett inn fra gata og begynne å jobbe der – men det var med å tømme presser. Ville du fram, måtte du lære deg alt – fra matteknusing til ferdig nikkel 98. Luting, ekstraksjon, krystallisering, kalsinering, konvertering og reduksjon og edelmetall-oppgradering. Forebyggende vedlikehold, mekanisk førstehjelp, laboratorieanalyser og instrumentbytte. Først når du kunne og forsto helheten, fikk du begynne på regnemaskinen.

Men da falt også pyramidene. De gamle kommandolinjene ble for langsomme: Fra avdelingssjef til ingeniør til formann til bas til operatør – det ble meningsløst når operatøren selv hadde best oversikt og etter hvert adskillig bedre erfaring med hva som løste og hva som ikke løste problemet. I løpet av forandringenes tjuefemårsperiode ble regnemaskiner tatt i bruk over hele nikkelverket. De bytta navn – de ble datamaskiner-.

Tett i kanalen sa Labråten fra datamaskinen. – hummelihum sa Ingvald eller Kai og gikk og staka opp, og om en formann eller driftsingeniør noen gang fikk greie på det så var det fordi de skrev det i journalen eller sa det på et møte eller en runde at nå var det uvanlig mye groing og hva kunne forklaringen være? Og neste uke var rollene bytta og det var Labråten som sa hummelihum og gikk for å stake.

Eivind Wigstøl likte å bli kalt en gadas gutt. Fire ganger sto han på seierspallen i NM i friidrett. Han var svær, han var råsterk – han ville helst avgjøre lønnsforhandlinger med håndbak sa han

Han var pioner i industriens første IT-revolusjon. Den filosofien han sto for bredte seg senere til bankvesenet, offentlig forvaltning, handel- og servicenæringene og – helt til slutt, langt ute på nittitallet – til kultur- og mediesektoren.

Han var pioner i industriens miljørevolusjon. Miljøproblemer må løses med ny teknologi, sa han. Når godt arbeidsmiljø og lave utslipp blir konkurransefaktor, da blir arbeidsplassene gode, fjorden rein og Dueknipen grønn igjen sa han. Og slik ble det – i hans tid

Han løste knuten i kreftsaken. Eivind Wigstøl overbeviste canadiske og amerikanske strateger om at varkreftfaren som var problemet, ikke de kreftsyke, deres etterlatte eller deres organisasjoner. Erstatningsavtalen var en troverdig forsikring om at bedrift og ansatte sto sammen mot denne faren.

Eivind Wigstøl sa ”du” til folk på verket fra han kom til han gikk. I begynnelsen må andre i ledelsen ha sett på det som manglende dannelse. Til slutt sa til og med direktør Sand ”du”. Angivelig var det Arne Johan Finne som fikk Sand til å legge om stilen. Men det hadde neppe vært mulig uten Wigstøls eksempel.

Han ville ledd seg fillete om noen hadde sagt til ham at hans rolle i industrihistorien hadde en sammenheng med Woodstock. Men det hadde den…..

Fortelling 4 - Charlotte Sunde Midtun

Det gikk en hel time inn i hennes første arbeidsdag før en av karene på C-skiftet sa: ”Skal mi labbe litt?” Uten å være sikke på hva han mente reiste Charlotte Sunde Midtun seg og gikk inn i Nikkelverkets verden.

Hun regna vel ikke at hun hadde noen bånd til industrihistorien. Ho var Fanajente, oppvokst med mors kennel og en far som nesten alltid var hjemme unntatt hver gang han var borte i to uker på et abstrakt sted som het Nordsjøen som hun bare hadde bilder av.

Likevel – da hun var seksten slo hun mynt og kron om sin framtid: Juss – eller Nordsjøen, og så vant Nordsjøen. Det var derfor hun blei en av femten ungdommer i laboratorie-frakk på Årstad VGS der hele det såkalt etter-industrielle samfunn yrte rundt dem: Gothere, bohemer, hiphopere – designere, gourmetkokker, mediespirer.

I to kvarte århundrer var de dem som fulgte strømmen som gikk inn i Nikkelverkets verden. I Charlotte Sunde Midtuns generasjon er det dem som går sine egne veier. Allerede på videregående gav hun opp å forklare hva hun holder på med i sitt liv:

Hun er på vei mot Nordsjøen. Derfor labba hun bak karene med alle kallenavnene på C-skiftet en tid. Rør for rør tok de store sammenhengene form inni hodet hennes. Reaksjonsrekkene fra labben på Årstad ble til meningsfulle kaskadereguleringer, høye og lave grenser og sikkerhetsmarginer. Etter hvert labbe hun aleine. Og en dag satt hun på regnemaskinen og sendte Donald ut for å labbe. Eller Morten Minstemann. Eller Benny Hill. Eller Lille My. Eller Turbo-Laila når hun sto ekstraskift. Eller de som har fått slike kallenavn som det ikke passer seg å nevne utenfor C-skiftets røffe rekker.

Denne gjengen venter ikke på Grønningssæter om Rostebygget tar fyr. Slik beskriver Charlotte en krisesituasjon:

”Først koker det i hodet. Du må ha noen sekunder helt for deg sjøl. Du må forstå hva som er galt. Så må du velge riktig hva du skal gjøre. Og velger du feil – det er ikke mye greit! Og så kommer de andre på skiftet. Og så kommer skiftsjefen, og kanskje ingeniørene. De passer på. De hjelper. Men de pleier ikke forstyrre.”

Det er dette som så misforstått kalles ”etterindustrielt”. Det er ikke industrien som er slutt – det er industriens forhistorie. Det er menneskets underlegenhet i forhold til naturens balanse. Det er flertallets fremmedgjøring i store prosesser. Det er pyramidenes tid som er forbi. Alt det moderne er skapt i industrien: Verdiene. Velferden. Likhetstanken. Mangfoldstanken. Sikkerhets- og ansvarsfilosofien. Kunnskapsdelingen. Fellesskapet som produktivitetsprinsipp. For Charlotte er alt selvfølgeligheter. I et hundreårsbilde er det en ny verden.

Da bitene falt på plass og 22 år gamle Charlotte Sunde Midtun ble en del av Nikkelverkets vesen ble hun også en del av nyskapningen Xstrata Nickels hundreårshistorie. Hun har ikke bare C-skiftet eller EA-avdelingen i ryggen når det gjelder. Hun har folk – mange med kallenavn - i Australia, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, den Dominikanske republikk, England, Jamaica, Ny Caledonia, Papua Ny Guinea, Peru, Spania, Sør-Africa, Tanzania, Tyskland og USA.

I hennes generasjon er ikke denne bevegelsen av mennesker og maskiner organisert ut fra en skyskraper i Toronto eller Detroit eller Singapore. Senteret er et kontorlandskap i Zug i Sveits – en by på størrelse med Kongsberg. Der samles 34 mennesker når de har allmannamøte. Omtreng like mange som på NAV i Vågsbygd.

Kjenner du Big Mick? Spurte jeg.

Jada. Han jobber også her, sa Charlotte.

Hun kommer nok aldri til Nordsjøen. I hundre år har det vært slik at vokser du inn i organismen på Nikkelverket – da kan du vanskelig erstattes. Og derfor blir du som regel.

Juni 2010 - Bjørn Enes