Utdrag fra Kristiansand Byggmesterforenings jubileumsbok ”Et århundre sett fra stillaset” - Bjørn Enes - 2003

Det var bybrannene som satte fart i Kristiansands bygningsindustri. Først i Kristiansand 1892 - så i Ålesund 1904. Da Kristiansand Byggmesterforening et hundreår seinere markerte sitt jubileum, ble jeg bedt om å skrive en fortelling. Resultatet ble boka "Et århundre sett fra stillaset".

Boka er fortsatt tilgjengelig i trykt versjon. Det er også mulig å lese teksten i en påsynsversjon som PDF.

Her har jeg tatt med en smakebil - et avsnitt om en av forgrunnskikkelsene blant byggmestrene:

Martin Andersen

En av dem var Martin Andersen. Han ble etter hvert en av de mest markerte personlighetene i Kristiansand Byggmesterforening gjennom mer enn den første halvparten av dens historie. Eldre medlemmer husker ham godt fremdeles.

”Åja – Martin Andersen – jeg husker godt ham” sier Adolf Arntsen. ”Han var formann i Foreningen i mange år. Under by-jubileet i 1950 var det han som sto for utstillingen. Hele Tresse og mesteparten av Langfeldts almenning….”

Martin Andersen ble født den 30. april 1874 og vokste opp Lahelle. Det kan ikke sies å ha vært særlig langt fra byen, men det var nå engang på den gale siden av broa. Så han var å betrakte som en utenbys tømmermann helt fra starten. For Lahelle hørte til Oddernes.

Han begynte som snekkerlærling, men skiftet snart over til tømmermannslære hos byggmester Tønnes Olsen. Han gikk tre år på teknisk aftenskole i læretida, og tok svenneprøve i 1901. Det året løste han også borgerbrev som håndverksmester. Men han gav seg ikke med det – han fortsatte på tegneskole i to år, dro på studiereiser til Danmark og Sverige og arbeidet en tid på arkitektkontor i Kristiania.

Han var utvilsomt en dyktig mann, og dessuten ganske sugen på eventyr og store utfordringer. Så han rakk aldri å etablere seg i Oddernes eller Kristiansand før altså flammene slo opp i Ålesund. Der må han ha hevdet seg godt i kampen. For han ble i to hele år.

Andersen kom tilbake i November 1906, 32 år gammel, full av pågangsvilje og overmot. Det er ikke godt å si hva han mente om de gamle som hadde sittet og voktet på hverandre i stillestående Kristiansand – men det tok i alle fall ikke lang tid før han var i full strid med dem.

Først var det Børre Rosenkildes hus. Der hadde A & M. Andersen lagt inn et anbud uten å melde fra til Byggmesterforeningen. Det var vel gjerne i ungdommelig iver etter å komme fort i gang i hjembyen. Eller det kan rett og slett ha vært av manglende kunnskap om hva slags selvjustis de gamle hadde fått vedtatt for byggmestrenes anbudspraksis. I Ålesund hadde det ikke vært tid til slikt – der var det bare å gå på så fort en byggherre mente at han kunne ta sjansen på å sette i gang et arbeid.

Slikt ble det murring av. For de unge fikk jobben hos Børre Rosenvinge. Javel – så ble det innkalt til bestyrelsesmøte for å kontrollere om anbudet deres var for lavt. Møtet ble satt den 5. februar 1907. Stemningen var nok dyster og alvorlig der de trauste, gamle, taperne satt og ventet på de kjepphøye unge.

Så kom de ikke. Verre enn det: De sendte bud om at de hadde avlyst møtet!

Sinnene kom i kok. Der satt de som hadde tapt, med loven – Foreningens lov i alle fall – på sin side, for å fortelle jyplingene et alvorsord. Og så kom de ikke! Det var ikke tvil – saken skulle opp på generalforsamling!

Den ble satt den 21. februar. Sannelig uteble de ikke der også. Men – verre enda: Det ble en durabelig krangel der, om det var hold i den eller ikke, denne strategien med å oppføre seg som et gammelt laugsvesen 66 år etter at det var opphevet med lov.

Striden ble så hard at tre av de ti som hadde møtt opp meldte seg ut på stedet. Det var murmestrene J. Krüger, Rich. Tønnessen og L. Larsen.

Det hjalp ikke på temperaturen. Flertallet reagerte med å bla i paragrafene og finne ut at utmeldelse ikke kunne skje uten slike og slike frister – og at dermed måtte kontingenten fortsatt betales. Og hva Andersen angikk, ble han ilagt bot på 100 kroner ved neste anledning, den ekstraordinære generalforsamlingen 9. mars. Men nå gikk bølgene så høyt rundt foreningen og dens selvjustis at gamle Ths. Sørensen manet til fornuft. Han foreslo et forsøk på forlik, på en eller annen måte, og fikk forsåvidt flertall for det. Selv om de argeste murra svært i krokene.

Det endre med at mulkten ble trukket tilbake, men at Andersen måtte betale saksomkostningene ved møtene som skulle ha sammenlignet anbudene. Det kravet lød på kr. 13.

Men saken ble ikke glemt. Martin Andersen hadde fått fiender.

Mer av teksten - det som videre hendte - finner du her