Essay - mars 2002
Kollektiv livserfaring fordeler seg ulikt mellom menneskene. Min del er farget av to drøye tiår som engasjert industriarbeider, organisasjonsmann og revolusjonær kommunist, og et snautt tiår som journalist og medieutvikler. Jeg like å definere meg selv som forteller.
Jeg har sterkest fortellertrang og følelse av klarsyn når jeg ser langs forlengelsen av prosesser jeg har egen erfaring fra. Langs linjer som jeg bare kjenner indirekte føler jeg tilsvarende usikkerhet. Men dersom det er riktig at hovedsaken med det som skjer i Europa rundt århundreskiftet er at ”industrialderen” avsluttes og at samfunnet trer inn i noe som kan kalles ”informasjonsalderen,” så er min tilmålte del av landsdelens kollektive livserfaring kanskje ikke så galt et utgangspunkt for å fortelle om en visjon.
Den har gitt meg et skarpt øye for følgene av teknologi.
I 1967 ble en av de første prosessdatamaskinene i europeisk industri installert på Mattelutingsanlegget på Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand. Den krevde fire etasjer i den ene fløyen av et nybygg der en teknologisk revolusjon innen nikkelrafinering skulle finne sted. To sivilingeniører fulgte med fra Trondheim. De gikk døgnvakt for å holde den i gang. Nikkeline, het den. Men den ble bare kalt for Regnemaskinen.
Avdelingsingeniør Eivind Wigstøl bestemte at Regnemaskinen skulle betjenes av vanlige arbeidergutter. Det var ikke nødvendig å vite hvordan maskinen virket for å kunne bruke den, mente han. Operatørene måtte kjenne hele prosessen som maskinen deltok i styringen av, og så måtte de forstå forskjellen mellom fast setpunkt, forholdsregulering og kaskade – pluss noen regnebegreper til - men for øvrig kunne de lære gjennom erfaring.
Det var en mer revolusjonær beslutning enn noen av de politiske resolusjonene jeg var med på å fatte på samme tid. Jeg synes det er riktig å dvele litt ved den fordi den viser at hva framtid angår, så vokser den sjelden ut av store proklamasjoner. Oftere kommer den som mellommenneskelige følger av nye maskiner.
Falconbridge Nikkelverk var Sørlandets største organisasjon på begynnelsen av 1970-tallet. Den var strengt hierarkisk bygget opp. Jeg beskrev den selv som følger i en visetekst fra 1972:
Aller lavest nede går en liten fyr og feier støv.
Han er gammel, hes og krokete og sur og nesten døv.
Han har strevet hele livet sitt og jobba her hos oss
og har slitt seg nesten ut og derfor gav de ham en kost.
På det neste trinn på stigen ved ei presse stor og svart
Eller ved ei bunke plater som skal strippes i en fart
Eller i Smeltehytta der hvor svetten renner fra hans kropp
Står prosessarbeideren og jobber et trinn lenger opp.
Og han drømmer om å få et fagbevis en vakker dag.
Fr du stiger ett trinn lenger opp hvis du har lært et fag.
Du får høyere anseelse og fastlønn og humør
Hvis du blir fagarbeider eller en prosessoperatør.
På det neste trinn der får du ikke timelønn som før.
Du får månedslønn hvis du blir formann eller ingeniør.
Du får en annen garderobe. Og din arbeidsdress blir blå.
Ja – kanskje får du kun ei frakke til å trekke utenpå.
På alle disse trinna må du gjøre alt du kan
For å holde pumper, ovner, skruer, begerverk i gang.
Sjøl om mye er forskjellig i fra trinnet nedenfor
Så er jobben din å sørge for at produksjonen går.
Fullt så enkelt er det ikke når du kommer lenger opp
På kontorene til all slags direktører – deres jobb
Er å sørge for at alt som heter kostnader blir små
Slik at overskuddet stiger slik som overskuddet må.
For over dem der er et styre fullt av fremgangsrike menn
Og over dem the Vice Precident of the Nickel Division.
Det er visst disse som har æra for at produksjonen går
Sjøl om de ikke aner forskjell på en skrue og et bor.
Men bare hold deg fast for visa den er ennå ikke slutt
for selve toppsjefen i Falconbridge blir bare lillegutt
Over ham igjen er styret i det selskapet som eier
selskapet som eier selskapet som eier Falconbridge.
For nikkelstigen den er lang og høy som bare fa’n
Og hvis du tror at det å kutte ut de fleste trinn går an;
Hvis du tror at vi kan fløtte hele overskuddet ned
Og legge makta ned på grunnplanet – så har du rett i det.
Tretti år senere er antall trinn på Nikkelstigen redusert til det ugjenkjennelige. Men det har skjedd mer enn det.
Da Nikkeline ble installert, var det et hovedtrekk i organisasjonskulturen på Falconbridge at kunnskap var forbeholdt trinnene fra fjerde vers og oppover. Dels som følge av beslutninger – det handlet tross alt om produksjon av strategiske metaller under en kald krig – men først og fremst som følge av maskinenes og arbeidets art. Mye måtte gjøres manuelt, gjentas og gjentas i det uendelige under utrivelige og helseskadelige forhold. Svært ofte var det tungt arbeid. Folk kunne tas inn fra gata, gis en rask opplæring i en enkeltoperasjon og være i sving samme dag. Noen forsvant igjen så fort de fikk en ordentlig jobb – andre ble livet ut. Men kunnskap om annet enn sin enkeltoperasjon fikk de sjelden.
Slik var organiseringen. Og kulturen ble tilsvarende: Nedenfra så man ”funksjonærene” – fra formannsnivå og oppover, som privilegerte klasser uten innsikt i tungt og praktisk arbeid. Og ovenfra så man menneskene som mindre begavet dess lenger ned på stigen man kom. Arbeiderne var faktisk et vedheng til maskinene, et ledd som utførte det maskinene ikke selv fikk til. Ledelse var å besitte kunnskapene om hva arbeiderne skulle gjøre, å kommandere dem og å kontrollere at de ikke lurte seg unna eller gjorde feil.
Så kom altså Eivind Wigstøl med sin tanke om at arbeiderne selv skulle kjøre regnemaskinen på Mattelutingsanlegget og dermed styre hele prosessen fra råstoff til ferdig metall.
Hva slags motstand forslaget må ha møtt på nikkelstigens øvre trinn vet jeg ikke. Men det fikk rasende motstand på de laveste. Det innebar jobbrotasjon for eksempel, for folk måtte kjenne hele prosessen før de kunne ha forutsetninger for å styre den. Folk oppfattet det slik at en ”fast jobb” var det samme som en enkeltoperasjon. Det var bare nybegynnere og ustabile slendrianer som fór rundt og byttet jobb hele tiden – en del av en manns ærefølelse var knyttet til hans faste plass. Så innebar det avlønning etter hvor mye den enkelte kunne. Ikke etter hvor mye ubehag det var i jobben eller hvor lang ansiennitet han hadde eller hvor fort han fylte akkorden. Og i sin konsekvens innebar det rot i forholdet mellom hvem som var arbeider og hvem som var funksjonær.
I mer enn tjue år pågikk striden. Den var en skole i samfunnsforandringenes komplekse spill av ideer, motstand, begeistring, feilskjær, bortforklaringer, visjoner, overtramp, endeløse rekker av nederlag – og plutselige suksesser. Blant lærdommene var at all forandring skaper motstand, at den som vil skape nytt må ha hud og rygg til å gå mot strømmer og stormkast, og at retningen kan være riktig selv om målet ikke kan sees og beskrives konkret.
Og lærdommen hadde alminnelig gyldighet. For tilsvarende prosesser som begynte i industrien i seksti- og syttiårene, gjorde inntog i administrasjonsorganisasjonene og finansvesenet i åttiårene, i offentlig forvaltning i nittiårene og i private hjem rundt århundreskiftet. Overalt ble det installert maskiner som Nikkeline; elektroniske informasjonsmaskiner, digitale teknikker, nye kommunikasjonsmetoder. På mindre enn tretti år ble alle verdens informasjonsmaskiner knyttet sammen til et eneste stort globalt fellesverktøy, så billig at enhver gjennomsnittsfamilie i landsdelen kunne skaffe seg det selv om de ikke hadde andre planer med det enn å bruke det til lek.
Den viktigste mellommenneskelige følgen av Nikkeline var at arbeiderens malplasserting som vedheng til maskinen ble korrigert. Fremmedgjøringens mørke lettet. Arbeideren tok opp igjen rollen som herre over sitt verktøy.
Det er ikke lett å diskutere denne vesentlige forandringen med akademiske marxister som aldri har sittet på Regnemaskinen på Mattelutingsanlegget og latt seg engasjere av kjemiske prosesser. Men den er enkel å observere, i mikroformat på Falconbridge, i samfunnsformat på Sørlandet og i globalt format i den nye økonomien.
Da arbeiderens rolle som vedheng til maskinen ble borte, forsvant mulighetene til å monopolisere kunnskap. Alle måtte forstå mest mulig av den arbeidsprosessen de tok del i. Langsomt ble kunnskapsdeling en selvfølgelighet. Men da forsvant også behovet for store organisasjoner av mellomledere med monopol på å vite, kommandere og kontrollere. Selve den hierarkiske organiseringen ble urasjonell. Pyramidetenkingen ble erstattet, først av idealet om små selvstyrte grupper og siden av nettverksprinsipper etter modell fra selve Nettet. Den store avorganiseringen tok til: På eiersiden fortsatte konsentrasjonene, men innenfor det enkelte konsern eller konglomerat gikk en motsatt prosess der resultatområder ble definert og såkalt internhandel ble dyrket som metode. Storkonsernene ble omdannet til noe som mer lignet allianser eller klynger av små og mellomstore bedrifter.
Et hovedpunkt i motstanden den gang var frykten for at arbeidsplassene skulle bli borte. 1.500 av dem bare på Falconbridge ble ansett som selve bærebjelken i Kristiansands økonomi. Hva skulle skje om teknologi skulle redusere bemanning slik Wigstøl drømte om?
Nå er mannskapstallet på Falconbridge redusert til en tredel. Langs hele Kristiansandsfjordens øststrand er industriene krympet eller borte: KMV, Fiskå, Lumber, Andøya. Bare Bredalsholmen vokser - som museum. Men køene av arbeidsledige er ikke der. Det har skjedd noe. Og det å forstå forlengelsen av dette noe er helt avgjørende for å forstå hvordan framtida skal bli.
*
Eivind Wigstøl yndet å kalle seg selv en av ”gadas gutter”. Da han kom tilbake fra Trondheim og begynte som ingeniør på Falconbridge møtte han da også igjen en rekke av dem som han kappet land og drømte framtidsdrømmer sammen med langs gjerdene på Lundsia i sin barndom. Det var like unaturlig for ham som for dem å tilpasse seg den lagdelte kulturen som arbeidsdelinga på Falconbridge la opp til. For det ble aldri skapt virkelige klasseskiller på Sørlandet. Det ble gjort forsøk, bevares, det ble etablert klubber og losjer etter britisk mønster og sluttede selskap og sirkler etter fransk. Og blant fotfolket ble det skapt arbeiderforeninger, syndikater og råd etter tysk, amerikansk eller russisk modell. Men alle som deltok på den ene eller andre siden i disse forsøkene på å lagdele samfunnet, ble betraktet og kommentert med sarkastiske flir over stakittgjerdene og holdt utenfor kunnskapen om hvor hummeren sto eller silda gikk. Og i dalene innenfor var folkeskikken enda mer kontant. Der slo de prestene i hjel fra gammelt av, om ikke de førte seg som folk.
For ett viktig forhold er betydelig sterkere i denne regionen enn på Sjælland, i Rhindalen eller i kvartalene rundt plassen der Bastillen engang sto. Det er en alminnelig følelse av at det var noe fremmedartet det som ble borte i kjølvannet av Nikkeline og senere maskiner, og at det nye er noe egentlig som har gjenoppstått.
Og det skjedde parallelt i alle sektorer av samfunnet. Landhandlerens gamle disk som sto der for å sikre kremmerens monopol på kunnskap om varene i hylla ble fjernet. Først hos Kåre Eriksen i ”Markens Magasin” så hos Fritz Steller og Helge Sperre i ”Arena Mat” og så etter hvert hos alle. Fra siste halvdel av 60-årene begynte de å bygge supermarkeder etter teineprinsippet: De lokket folk inn til godsakene i reolene og fanget dem i en kalv av godterihyller, avisbunker og kondomstativer slik at de ikke kunne komme seg derifra igjen uten å avslutte en handel i kassaapparatene. Da fru Hansen på Tinnheia bevegde seg sammen med en utålmodig menneskemasse gjennom Markensgate og inn dørene til landsdelens første supermarked i 1964 deltok hun i et stort skritt på veien mot den liberaliserte distribusjonen og overflodssamfunnet og inn i den kommersielle likhetens epoke. Hun begynte selv å gjøre det meste av ekspeditørens gamle jobb. Og hun begynte også selv å sammenligne prisene på varene, kvalitetene, bildene på innpakningen. Ettersom årene gikk ble handelsnæringen klar over at det var hennes valg som var blitt de avgjørende. Fru Hansen på Tinnheia overtok kjøpmennenes plass som markedsføringens målgruppe. Og hun inntok den med den største selvfølgelighet.
I det kommersielle samfunnets likhetsepoke ble bankfunksjonærens opphøyethet erstattet med tretten knapper på et tastatur: Null til ni, ja, nei og "Angre."
I skrivende stund er prinsippet om selvbetjening og egenkontroll blitt allment akseptert i varedistribusjon og pengetransaksjoner, og om litt er det rådende prinsipp også i forvaltningen. De mellommenneskelige følgene av Nikkeline og maskinene etter henne er et nytt praktisk samsvar mellom menneskenes leve- og omgangsmåte og landsdelens lave gjerder. Det at de lave gjerdenes særpreg overlevde mellom husene tvers gjennom hele forrige århundre er landsdelens styrke. Og dens svakhet. Det er konflikten mellom de to sidene ved landsdelens særtrekk som skaper spenningen i dens visjon.
Hele teksten i essayet finner du her
Bjørn Enes